Jeg dro på meg jakka. Den var svart, som de aller fleste jakker jeg kjøper. Det er noe stilrent med svart, men samtidig noe feigt - man kan liksom ikke ta feil med en slik farge. Derfor blir den vel også litt kjedelig. "Men heller kjedelig enn grell" tenkte jeg for meg selv, mens jeg halvt funderende, halvt på instinkt lot den høyre pekefingeren stryke over mitt venstre kinn. Kanskje var det en skjeggstubb som gjennom kontakten med jakka hadde endret posisjon, blitt presset litt mot høyre eller venstre, presset inn i huden eller nappet halvveis ut. Kanskje var det derfor jeg hadde den lille, nesten umerkelige kløen på venstre kinn som førte til at jeg i en kombinasjon av tankespinn og instinkt klødde meg lett på kinnet. Uansett er det ikke så viktig, for det er slike handlinger man vet er glemt om kort tid. Man vet det faktisk så godt at man ikke engang tar seg bryet ved å tenke over hva man akkurat har gjort, så ubetydelig og hverdagslig er slike handlinger. I alle fall tror vi det, men hvem vet. Kanskje er det følgene av akkurat denne handlingen som om 22 år fører til at jeg stopper for å knytte skolissene i stedet for å gå fem meter til og deretter bli truffet av en blå Nettbuss, spekket med passasjerer som ufrivillig inntar rollen som sjokkerte tilskuere til en manns død. Eller kanskje er det omvendt, kanskje er det nettopp denne lille og så lett glemte handlingen som fører til at jeg tar de få meterne ekstra og lider en brutal, smertefull og blodig død. Og som det ikke var vanskelig nok fra før av, kan det også godt hende at den lille kløen ikke vil få en eneste konsekvens.
Uansett betød det ikke noe akkurat nå, for i øyeblikket var det bare én ting som gjaldt, og det var å gå ut for å hente posten. For å gjøre det enkelt stakk jeg føttene ned i gummistøvlene, mens jeg lot meg irritere over at jeg fremdeles ikke hadde hentet frem slippersene. Det er tross alt mye enklere når man bare skal ut i 30-40 sekunder om man kan smette på et par slippers, i stedet for å knyte skolisser og lirke hælene ned i trange skoåpninger. Noen sko krever en del for at du skal få dem på, jeg antar det er fordi det er meningen at man også skal ha dem på en stund, sånn om man først tar dem på. Men for nå fikk gummistøvlene holde, så kunne jeg kanskje huske på å hente frem slippersene til neste gang. Eller kjøpe meg crocs, de så altfor stygge skoene som folk insisterer på å kjøpe med begrunnelsen "men de er da så praktiske". Javisst er de praktiske. Om man driver med seiling. Men hjemme er det like forbanna praktisk med slippers. Jeg fortsatte funderingen rundt dette med skotøy mens jeg uten å reflektere over det lot sokkene - som i all deres mangel på farge matchet jakken - gli ned i de gråsvarte støvlene. "Det er glans i støvlene, det ser ut som jentestøvler" hadde frøkna sagt. Kanskje hadde hun rett, en matt farge ville sikkert vært bedre, men for en hundrelapp var de nå uansett et godt kjøp, og jeg går ikke med støvler for å være sexy. Sexy er jeg jo uansett. Ikke. Og stakkars den jenta som har 44 i skostørrelse.
Det hadde tatt meg omtrent fire sekunder, her omsatt til to våsete avsnitt, å kle på meg. Pakket og klar lot jeg venstre hånd strekke seg mot det gullfargede dørhåndtaket. Følelsen i det fingrene festet grepet rundt dørhåndtaket var en av metallisk kulde. Metallet var neppe kaldere enn 10-12 grader, med med metall føles alt så mye kaldere enn det egentlig er, ikke mykt og varmt som med ull eller bomull. Ull kan føles varmt selv om det ikke egentlig er det. Og om man tisser på en sau, så blir det såpe av det på grunn av et stoff som heter lanolin eller noe, fortalte Smygfisken meg en gang. Det er der navnet "Lano" kommer fra, men jeg tror ikke så mange overlykkelige småbarnsforeldre tenker over at de liksågodt kan slå lens på et garnnøste fremfor å punge ut for Lano. Men så kan det da vel uansett også være at det ville blitt langt dyrere å kjøpe en mengde garnnøster i stedet for Lano. Fordelen ville vært fargene, hver dag kunne man hatt en ny farge på "såpestykket". Men det spørs om ulltrikset hadde fungert så bra om man hadde trengt å vaske hendene uten at noen i huset var tissetrengt. Og kanskje ville besøkende protestert på måten man vasket hendene på før man kutter opp salaten. "Skynd deg å spise opp maten din før den blir farlig, den er ikke steril i mange minuttene."
Hånda presset ned dørhåndtaket, og en lett vind grep tak i den hvitmalte døra og sørget for at jeg ikke måtte bruke kraft for å åpne den. Tvert om måtte jeg holde den litt igjen, så den ikke skulle smelle i den brunmalte veggen bakenfor. De støvelbekledde føttene mine trødde over dørstokken til øverste trinnet i den grå betongtrappa, før jeg snudde meg rundt, tok tak i dørhåndtaket på andre siden og lukket igjen ytterdøra. Jeg gikk de tre trinnene ned trappa, trødde ut på grusen og tok fem bestemte, men likevel ganske sløve og uengasjerte skritt fremover. På den andre siden av det hvite stakittgjerdet hang postboksen. Den var grønn og kjedelig, slik norske postbokser så ofte er. Øverst på den stod navnet mitt, skrevet i svart på en tynn hvit stripe av plast. Jeg lente meg fremover og stakk hodet over gjerdet, slik at postboksen kom litt til venstre for meg, og åpnet lokket. Postkassa så ved første øyekast ut til å være tom. Klok av skade bestemte jeg meg for å sjekke den litt grundigere. Jeg holdt lokket opp med venstre hånd, mens jeg strakk over den høyre armen og lot hånda romstere nede i postkassa. Enda en gang kjente jeg det, den kalde følelsen av metall. Denne gangen var det metallet fra postboksen som kjølte ned hånda mi, som sendte små bølger av kulde gjennom det følsomme ytre hudlaget på hendene mine. Det var ingenting der som var varmere, mykere. Bare tomt og kaldt. Jeg førte hånda lenger ned, men da skjedde ikke annet enn at den traff noe hardt. Hånda hadde nådd bunnen av kassa. Det fantes ikke post der, ikke et eneste brev, ikke en eneste kulørt reklamebrosjyre med skrikende lopperop om århundrets salg. Alt som var å finne der var tomhet, kald og ensom tomhet. Jeg trakk raskt til meg høyrehånda, og slapp grepet om lokket med min venstre hånd. Det ga en spinkel, metallisk klang i det lokket falt på plass og lot seg gjenforene med resten av kassa.
Kanskje får jeg post i morgen, tenkte jeg. Kanskje i morgen.
Sånn, det får holde. Til de som måtte lure: Jeg hadde egentlig ikke noen planer om å skrive en overdrevent lang historie om det å sjekke postkassa, jeg følte bare at jeg trengte en innledning. Hvorfor? Jo, slik at jeg kunne erklære følgende:
I did it!
Jæpp, jeg lurte YouTube-systemet, og har fått smelt ut gladlaksfilmen fra ferieturen til Island på the Internets likevel, så da skal det være langt enklere for den generelt uinteresserte å ta et par minutters titt før man går lei. Ikke var systemet så vrangt å lure heller, men ting tar så forferdelig mye tid når det er abnormt store videofiler man sysler med. Anywho, her er den, ferdig partert og pakket i 14 deler:
Og bare så det er klart: Det er en feriefilm, så jeg regner oppriktig talt ikke med at den er særlig interessant for noen andre enn feriedeltakerne. Men om noen skulle titte på litt av den, er det veldig trivelig med tilbakemeldinger altså. Jeg dukker forøvrig opp kliss naken inni der et sted, til advarsel.
Captcha
Jeg regner med at de fleste kjenner til Captcha, den litt slitsomme saken hvor man må skrive inne tulleord for å kunne poste kommentarer og lignende. Sånn for å bevise at du er et menneske med ekte følelser, og ikke en spammer eller en Terminator.
Men selv om det ofte går greit med Captcha, er den på noen nettsider så vrang og vrien å lese at man må kjøre refresh 20 ganger før det kommer noe forståelig man kan knatte inn. Er det noen som vet hva grunnen til dette er? Har nutidens terminatorer blitt så smarte at bokstavene må være tilnærmet uleselige for at de ikke klarer å scanne dem? Om noen vet (eller tror) hvorfor, vil jeg gjerne vite.
En hilsen til Kenneth og Hilde
Jupp, Kenneth har fremdeles ikke fått nok av rottene, og sendte meg senest i går en sms hvor han ba meg huske på å publisere flere chinchillabilder snart. Visstnok fordi han "blir så glad av å se dem". Deg om det, Kenneth.
Men også Hilde ønsket å få en hilsen, så da skvises to fluer i en smekk! Hilde strever nemlig med håret hennes, et manke hun i dette blogginnlegget omtaler som "det helsikes Hermioneaktige håret mitt". Pluss for adjektivbruken der, Hilde! Uansett går jeg ut i fra at du sikter til det faktum at du har verdens tykkeste manke. Chinchillaene har på sin side verdens tykkeste pels, nest etter oteren. Eller beveren. Men de bruker verken frisørsjampo til 400 kroner eller hundsjampo til 200 kroner for å holde orden på håra, langt derifra. Alt en vaskekte rotte trenger er:
Jæpp, svaret er sand. Eller eventuelt litt aske som vist over, men vanligvis går det i sand. Fin, tørr sand som huker tak i fett og skitt og filtrerer det ut av tøffelpelsen. Hadde dessverre ikke noe bildet av chinchilla i badesand, så da ble det bilde av chinchilla i peisen i stedet. Absolutt verdt et forsøk, og koster ikke engang i nærheten av 400 spenn :-)
Sånn, takk for meg.
