Life's a bummer (when you're a hummer)

Tid for atter en traust og trist oppdatering. Tenker vi tar det i bilder.

Fra og med sånn ca september har trygdemisbruker Geir endelig funnet sin plass i livet, og han forsøker etter beste evne nå å betale tilbake til samfunnet gjennom å plukke rustne stifter og binderser fra gamle dokumenter på vegne av Statsarkivet. Sammen med kollega La:z skilter stifteplukkerduoen med hele 14 års høyere utdannelse. Hvem sa at en historiemaster ikke kan brukes til noe?

Hummerfiske 2011! Landkrabbe Geir var for andre året på rad med på å hale inn noen teiner første uka i oktober, og i motsetning til fjoråret ble det denne gangen også hummer! På bildet, som forøvrig er stjålet fra Facebook uten tillatelse, ser man en fornøyd kaptein Andreas med én av hele ni hummere som i løpet av uka ble halet opp av havet - noe som er rekord i nyere tid. Av hummerne fikk fem gleden av et varmt boblebad hjemme hos Andreas, én rømte mens tre fikk en snarlig retur til havet grunnet liten størrelse og/eller at de var vordende foreldre.

Oktoberfest med Sebastian og familie! Greit nok, dette bildet er fra 2008 og av de tre personene på denne eviggrønne klassikeren av et bilde var kun verdens kuleste bestemor (t.v.) med også denne gang, men ettersom kameraet fremdeles befinner seg i Oslo er det inntil videre skralt med ferske bilder å oppdrive. Men turbofamilien fremfor noen sviktet selvsagt heller ikke denne gangen, og disket opp med rålekker mat av beste tyske sort, overflod av god (sterk) drikke og et hav av godt humør!

Det obligatoriske chillabildet for å blidgjøre Kenneth. Bildet er rykende ferskt, selv om det skal godt gjøres å se det - for her er det slett ikke mye nytt. Gnagerne er fremdeles like sjelløse, hjernedøde og matglade som de alltid har vært. Selv kjøttmeiser fremstår atskillig glupere enn disse pelsdottene.

Wikioppdateringslogg

Ikke voldsomt mye å melde på denne fronten, ettersom ovennevnte har slukt mye av trygdetida.

• Nøsk og nøsk litteratur: Sebastians hjertebarn, språket nøsk, har endelig fått en verdig artikkel eller to. Takk til Seb for initiativ og gedigne bidrag.
• TrackMania, et dataspill for de som måtte lure, har merkelig nok også fått en artikkel. En altfor saklig en, med med raffe bilder.
• Den en gang så mystiske Gorillapus tok seg bryet med å skrive en artikkel om selveste Norge! En bitteliten oppdatering kan være på sin plass, ettersom dette er et emne hvor utviklinga går i rivende fart.
• Historie, en artikkel for spesielt interesserte? Takk igjen til gorilla for initiativ og bidrag.
• Big Red, artikkel om tyggisen ingen egentlig liker.
• Mindre endringer på Nils Olav, Per T., Om WikiMaud.

Hæpp..tror det var alt.

Street Rod?

HEI!

Hyggelig med besøk etc. To kjappe punkter på agendaen i dag.


1) WikiMaud oppdateringslogg
WikiMaud er i hvileløs aktivitet om dagen. Forsida er fikla på slik at det kanskje forhåpentligvis muligens kanskje tildels er litt muligens enklere å navigere seg frem? Tar gjerne i mot tilbakemeldinger på slikt, altså.

Av nye artikler siden sist kan nevnes spillklassikerne Street Rod og Street Rod 2, et spillpar jeg er overbevist om at i alle fall Hallvard - den snart svært så nybakte presten i Fjågesund og Kilen sokn - erindrer. Til min store overraskelse hadde selv frøkna spilt Street Rod en gang i fjern fortid! Forøvrig har de to artiklene en del likheter, det var ikke egentlig planen å skrive om begge.

Av en eller annen grunn har det også kommet til en artikkel om alkoholfritt øl, mens Sebastian - som seg hør og bør - tok på seg oppgaven med å skrive om øl. Samtidig har artikkelen om Pepsi Max, opprinnelig skrevet av Trixie, fått en overhaling. Trivelig er det også at en mystisk person under navnet gorillapus har bidratt med et par fiffige fakta om kaniner. Visste du at kaniner faktisk ikke er gnagere?

Hvorfor det også har poppet opp artikler om Arendal, Autobahn og Adolf Hitler vet jeg neimen ikke, i så måte er det vel langt mer WikiMaudsk å skrive en artikkel om et viktig tema som ballespreng. Enda en artikkel WikiMaud har som norske Wikipedia ikke har.


2) Rottene vokser
Rottene har blitt satt under lupen og gjennomgått en skikkelig vektkontroll for første gang siden november, og de går alle opp i vekt. Finny øker fra undervektige 425 gram til 460 gram, mens Britney holder figuren med en forsiktig økning fra 520 til 540 gram.
Sjefsrotta Peaches sikter på sin side mot skyene, og forsyner seg grovt av den samlede vektøkninga: Hun har gått fra småfeite 600 gram til smellfeite 720 gram!

Dermed får vi denne flotte grafen:

Takk, det var alt.

Vafler og transvestitter

Hæpp,

skal forsøke å ta det kjapt og galt. Poenget med denne bloggen var jo for å samle informasjonen om alle mine taperslige nettaktiviteter på ett sted, og i det siste har jeg kastet bort riktig så mange timer på mitt eget lille leksikon, det såkalte WikiMaud.
Den største nyheten der er vel kanskje at jeg har forlatt Wikidot til fordel for Wikispaces, ettersom sistnevnte er langt enklere i bruk - om enn også noe mindre fleksibel - slik at terskelen for å rable i vei er langt lavere. Ja, også er ikke reklamen så prangende der. wikimaud.wikispaces.com altså.

Nye artikler har likevel kommet til. En del av dem er nokså kortfattede av seg, men noen er usaklig lange også. Mye gjenkjennelig stoff for gamle Kvitsund-travere, bare så det er sagt. Dette er hva du kan lese langt og lenge om, grafisk fremstilt (trykk på bildet):

Det var det, de øvrige er for små til at jeg gidder nevne dem. Du finner artikkeloversikten HER. Og bare så det er klart, så er WikiMaud åpen for bidrag - og nå trenger du ikke engang være registrert for å herje i vei! Er et kommentarfelt (Discussion) over enhver artikkel også. Hint, hint.

Hau så lenge <3 

Adjektiver, mer film og en hilsen til Ken-Hilde

Adjektiver. Jeg husker hvordan lærerne alltid maste om adjektiver, det var slike ting som gjorde en stiloppgave god. Det er slike ordklasser som gjør at bøker er på flere hundre sider, i stedet for at kriminalmysteriet nøstes opp og er ferdig løst innen bunnen av side syv er nådd. Kanskje burde man bruke flere adjektiver i hverdagen også, for det er vel meningen at skriftspråk og talespråk skal være sånn nogenlunde beslektet? For i så fall må jo adjektiver være bra i hytt og pine. Oh yes. Heretter blir det aldri mer "var ikke noe post i dag", fra nå av blir det:


Jeg dro på meg jakka. Den var svart, som de aller fleste jakker jeg kjøper. Det er noe stilrent med svart, men samtidig noe feigt - man kan liksom ikke ta feil med en slik farge. Derfor blir den vel også litt kjedelig. "Men heller kjedelig enn grell" tenkte jeg for meg selv, mens jeg halvt funderende, halvt på instinkt lot den høyre pekefingeren stryke over mitt venstre kinn. Kanskje var det en skjeggstubb som gjennom kontakten med jakka hadde endret posisjon, blitt presset litt mot høyre eller venstre, presset inn i huden eller nappet halvveis ut. Kanskje var det derfor jeg hadde den lille, nesten umerkelige kløen på venstre kinn som førte til at jeg i en kombinasjon av tankespinn og instinkt klødde meg lett på kinnet. Uansett er det ikke så viktig, for det er slike handlinger man vet er glemt om kort tid. Man vet det faktisk så godt at man ikke engang tar seg bryet ved å tenke over hva man akkurat har gjort, så ubetydelig og hverdagslig er slike handlinger. I alle fall tror vi det, men hvem vet. Kanskje er det følgene av akkurat denne handlingen som om 22 år fører til at jeg stopper for å knytte skolissene i stedet for å gå fem meter til og deretter bli truffet av en blå Nettbuss, spekket med passasjerer som ufrivillig inntar rollen som sjokkerte tilskuere til en manns død. Eller kanskje er det omvendt, kanskje er det nettopp denne lille og så lett glemte handlingen som fører til at jeg tar de få meterne ekstra og lider en brutal, smertefull og blodig død. Og som det ikke var vanskelig nok fra før av, kan det også godt hende at den lille kløen ikke vil få en eneste konsekvens.


Uansett betød det ikke noe akkurat nå, for i øyeblikket var det bare én ting som gjaldt, og det var å gå ut for å hente posten. For å gjøre det enkelt stakk jeg føttene ned i gummistøvlene, mens jeg lot meg irritere over at jeg fremdeles ikke hadde hentet frem slippersene. Det er tross alt mye enklere når man bare skal ut i 30-40 sekunder om man kan smette på et par slippers, i stedet for å knyte skolisser og lirke hælene ned i trange skoåpninger. Noen sko krever en del for at du skal få dem på, jeg antar det er fordi det er meningen at man også skal ha dem på en stund, sånn om man først tar dem på. Men for nå fikk gummistøvlene holde, så kunne jeg kanskje huske på å hente frem slippersene til neste gang. Eller kjøpe meg crocs, de så altfor stygge skoene som folk insisterer på å kjøpe med begrunnelsen "men de er da så praktiske". Javisst er de praktiske. Om man driver med seiling. Men hjemme er det like forbanna praktisk med slippers. Jeg fortsatte funderingen rundt dette med skotøy mens jeg uten å reflektere over det lot sokkene - som i all deres mangel på farge matchet jakken - gli ned i de gråsvarte støvlene. "Det er glans i støvlene, det ser ut som jentestøvler" hadde frøkna sagt. Kanskje hadde hun rett, en matt farge ville sikkert vært bedre, men for en hundrelapp var de nå uansett et godt kjøp, og jeg går ikke med støvler for å være sexy. Sexy er jeg jo uansett. Ikke. Og stakkars den jenta som har 44 i skostørrelse.


Det hadde tatt meg omtrent fire sekunder, her omsatt til to våsete avsnitt, å kle på meg. Pakket og klar lot jeg venstre hånd strekke seg mot det gullfargede dørhåndtaket. Følelsen i det fingrene festet grepet rundt dørhåndtaket var en av metallisk kulde. Metallet var neppe kaldere enn 10-12 grader, med med metall føles alt så mye kaldere enn det egentlig er, ikke mykt og varmt som med ull eller bomull. Ull kan føles varmt selv om det ikke egentlig er det. Og om man tisser på en sau, så blir det såpe av det på grunn av et stoff som heter lanolin eller noe, fortalte Smygfisken meg en gang. Det er der navnet "Lano" kommer fra, men jeg tror ikke så mange overlykkelige småbarnsforeldre tenker over at de liksågodt kan slå lens på et garnnøste fremfor å punge ut for Lano. Men så kan det da vel uansett også være at det ville blitt langt dyrere å kjøpe en mengde garnnøster i stedet for Lano. Fordelen ville vært fargene, hver dag kunne man hatt en ny farge på "såpestykket". Men det spørs om ulltrikset hadde fungert så bra om man hadde trengt å vaske hendene uten at noen i huset var tissetrengt. Og kanskje ville besøkende protestert på måten man vasket hendene på før man kutter opp salaten. "Skynd deg å spise opp maten din før den blir farlig, den er ikke steril i mange minuttene."


Hånda presset ned dørhåndtaket, og en lett vind grep tak i den hvitmalte døra og sørget for at jeg ikke måtte bruke kraft for å åpne den. Tvert om måtte jeg holde den litt igjen, så den ikke skulle smelle i den brunmalte veggen bakenfor. De støvelbekledde føttene mine trødde over dørstokken til øverste trinnet i den grå betongtrappa, før jeg snudde meg rundt, tok tak i dørhåndtaket på andre siden og lukket igjen ytterdøra. Jeg gikk de tre trinnene ned trappa, trødde ut på grusen og tok fem bestemte, men likevel ganske sløve og uengasjerte skritt fremover. På den andre siden av det hvite stakittgjerdet hang postboksen. Den var grønn og kjedelig, slik norske postbokser så ofte er.  Øverst på den stod navnet mitt, skrevet i svart på en tynn hvit stripe av plast. Jeg lente meg fremover og stakk hodet over gjerdet, slik at postboksen kom litt til venstre for meg, og åpnet lokket. Postkassa så ved første øyekast ut til å være tom. Klok av skade bestemte jeg meg for å sjekke den litt grundigere. Jeg holdt lokket opp med venstre hånd, mens jeg strakk over den høyre armen og lot hånda romstere nede i postkassa. Enda en gang kjente jeg det, den kalde følelsen av metall. Denne gangen var det metallet fra postboksen som kjølte ned hånda mi, som sendte små bølger av kulde gjennom det følsomme ytre hudlaget på hendene mine. Det var ingenting der som var varmere, mykere. Bare tomt og kaldt. Jeg førte hånda lenger ned, men da skjedde ikke annet enn at den traff noe hardt. Hånda hadde nådd bunnen av kassa. Det fantes ikke post der, ikke et eneste brev, ikke en eneste kulørt reklamebrosjyre med skrikende lopperop om århundrets salg. Alt som var å finne der var tomhet, kald og ensom tomhet. Jeg trakk raskt til meg høyrehånda, og slapp grepet om lokket med min venstre hånd. Det ga en spinkel, metallisk klang i det lokket falt på plass og lot seg gjenforene med resten av kassa.


Kanskje får jeg post i morgen, tenkte jeg. Kanskje i morgen.


Sånn, det får holde. Til de som måtte lure: Jeg hadde egentlig ikke noen planer om å skrive en overdrevent lang historie om det å sjekke postkassa, jeg følte bare at jeg trengte en innledning. Hvorfor? Jo, slik at jeg kunne erklære følgende:


I did it!
Jæpp, jeg lurte YouTube-systemet, og har fått smelt ut gladlaksfilmen fra ferieturen til Island på the Internets likevel, så da skal det være langt enklere for den generelt uinteresserte å ta et par minutters titt før man går lei. Ikke var systemet så vrangt å lure heller, men ting tar så forferdelig mye tid når det er abnormt store videofiler man sysler med. Anywho, her er den, ferdig partert og pakket i 14 deler:

Og bare så det er klart: Det er en feriefilm, så jeg regner oppriktig talt ikke med at den er særlig interessant for noen andre enn feriedeltakerne. Men om noen skulle titte på litt av den, er det veldig trivelig med tilbakemeldinger altså. Jeg dukker forøvrig opp kliss naken inni der et sted, til advarsel.


Captcha
Jeg regner med at de fleste kjenner til Captcha, den litt slitsomme saken hvor man må skrive inne tulleord for å kunne poste kommentarer og lignende. Sånn for å bevise at du er et menneske med ekte følelser, og ikke en spammer eller en Terminator.

Men selv om det ofte går greit med Captcha, er den på noen nettsider så vrang og vrien å lese at man må kjøre refresh 20 ganger før det kommer noe forståelig man kan knatte inn. Er det noen som vet hva grunnen til dette er?  Har nutidens terminatorer blitt så smarte at bokstavene må være tilnærmet uleselige for at de ikke klarer å scanne dem? Om noen vet (eller tror) hvorfor, vil jeg gjerne vite.


En hilsen til Kenneth og Hilde
Jupp, Kenneth har fremdeles ikke fått nok av rottene, og sendte meg senest i går en sms hvor han ba meg huske på å publisere flere chinchillabilder snart. Visstnok fordi han "blir så glad av å se dem". Deg om det, Kenneth.

Men også Hilde ønsket å få en hilsen, så da skvises to fluer i en smekk! Hilde strever nemlig med håret hennes, et manke hun i dette blogginnlegget omtaler som "det helsikes Hermioneaktige håret mitt". Pluss for adjektivbruken der, Hilde! Uansett går jeg ut i fra at du sikter til det faktum at du har verdens tykkeste manke. Chinchillaene har på sin side verdens tykkeste pels, nest etter oteren. Eller beveren. Men de bruker verken frisørsjampo til 400 kroner eller hundsjampo til 200 kroner for å holde orden på håra, langt derifra. Alt en vaskekte rotte trenger er:

Jæpp, svaret er sand. Eller eventuelt litt aske som vist over, men vanligvis går det i sand. Fin, tørr sand som huker tak i fett og skitt og filtrerer det ut av tøffelpelsen. Hadde dessverre ikke noe bildet av chinchilla i badesand, så da ble det bilde av chinchilla i peisen i stedet. Absolutt verdt et forsøk, og koster ikke engang i nærheten av 400 spenn :-)





Sånn, takk for meg.

En hilsen til godtfolk (og Kenneth)

God aften, godtfolk!

Etter lengre tids fravær fra skriftlige arbeider er man nå tilbake med nye rablerier. Egentlig skulle det vært så mye mer enn bare rablerier, det skulle også vært en hel helaftens spillefilm! Den episke filmen som omhandler Familien Pálssons ferieferd til Island sommeren 2009 har nemlig endelig blitt fullført, etter å ha blitt utsatt for en lang rekke utsettelser og forsinkelser.

 Stillbilder fra hhv. Seljulandsfoss og Gullfoss

Filmen, som bærer den gripende og ikke så rent lite kreative tittelen Familien Pálsson drar til Island, hadde sin offisielle premiere i en blokk øst for Oslo 19. mars, hvor den fikk god mottagelse blant publikum. "Bra", "bront" og "jau.." var blant de mange superlativene undertegnede snappet opp fra publikum etter visningen, selv om det er uvisst hva som ble sagt etter at regissøren forlot ustedet.

Steinar klatrer, Geir spyr

Dessverre satte ikke YouTube og Warner Music Group pris på et drøyt minutts løssluppen omgang med deres eiendom på soundtracket, noe som straks gjør det langt mer kronglete for den mindre interesserte å ta en rask titt. For den hakket mer interesserte og torrent-kunnskapsrike kan vi derimot sikkert få årnings på noe. F.eks. kan du trykke på følgende lenke, så sant du har plenty av tålmodighet å smøre deg inn med: Torrent: Familien Pálsson drar til Island (åpnes i uTorrent, Vuze etc.)

Kun spesielt interesserte vil få gleden av å finne ut hvordan denne løpeturen endte

Ellers?

Ikke all tid har blitt kastet bort på film, mye har også bare blitt sløst bort i ingenting. Det er gjerne slik det blir når livet utelukkende består av fritid og begreper som effektivitet svinner hen som et fjernt minne fra barneskolen. Men selv for oss som sitter passive og titter på at verden suser forbi og fra oss, skjer det likevel ting. Blant annet så har man årstider, og årets vinter var jo atter en kald og snørik affære, selv om kulda - takk Herren - slapp det aller heftigste grepet sånn rundt nyttårstider.



Men fint blir det jo, jadajadajadasådetsåogjommen sa jeg smør. Over her skuer vi en vinterbelagt vei inn mot et vinterbelagt sommersted på en hei sånn midt i Telemark et sted, mens vi til venstre ser en smørblid tyskers første skikkelige møte med ordentlig store istapper. Slikt har de nemlig ikke i Tyskland, og skulle det vokse frem noe slikt der er det fare for at store deler av landets befolkning - foruten den bayerske - fryser ihjel.




Og til høyre her kan vi se smørblid tysker som for første gang står på langrennsski, en idrett hvis utbredelse i Tyskland for det meste begrenser seg til de bayerske alper. Turen skulle dessverre vise seg å bli kortvarig, da undertegnedes binding gikk døyten. Noe den smørblide tyskeren forøvrig så ut til å bli ganske så glad for. Da slo det bedre an med litt rå action på sparkstøtting.

Det store høydepunktet med vinter i Telemark var likevel den drøye tre kilometer lange aketuren langs veien ned fra de lokale heiene - en tur hvor noen slipper alle hemninger løs, suser avgårde i 60km/t og mister alle fortenna i møte med autovernet. Selv tok vi et noe roligere tempo og beholdt dermed alle tenner, og ble dessuten avslutningsvis på aketuren belønnet med synet av en stor, blå elg tuslende over veien kun få meter foran oss.*

Fräulein på oppløpet av aketuren (videoen er i høyeste grad arrangert).

Matprat

Greit, her kommer mitt lille forslag til et sunt og variert kosthold, som selv med minimal fysisk aktvitet sikrer et sakte, forsiktig og ikke minst trygt vekttap. Dagsrasjonen menneskefór er:

• Så mye salat du orker
• Opp til 100g sjokolade, type Firkløver
• 5 svært store kopper kaffe (dagtid)
• 2 store glass vann (kveldstid)
• Evt. (sur)melk og kornblanding om du er tom for/drittlei salat

Oppskriftene bør være ganske greie. Salaten til venstre er laget i en gigabolle som varer i 1,5-2 dager, slik at man umiddelbart kan stogge sult og sukkersug ved en svingom innom kjøleskapet. Den inneholder:
- 1 isbergsalat
- 2 tomater
- 2 store/4 små gulrøtter
- 1 paprika
- 1/2 rødløk
- 1/2 agurk
- 4-500 gram brune bønner
- 1/2 glass marinerte hvitløk i olje
- 1/2 glass soltørket tomat i olje
- 100-200g fetaost
- Evt. et dryss rosiner

Her er det selvsagt mye annet som kan kastes oppi også, fortrinnsvis grønnsaker heller enn frukt, men ovennevnte salat har vist seg å bli en klassiker i undertegnedes tarmer. En liten klype salt og to klyper sitronpepper kan røres inn og setter en finfin smak på sakene, og eliminerer sammen med oljen (som du eventuelt tilsetter et par skjeer av om ingrediensene ikke er oljete nok) behovet for øvrig dressing.

Alle ingredienser kuttes forøvrig i biter, om noen skulle lure.

Og ja, om noen har herlige salatforslag, kom med dem!


Chinchilla-hilsen til Kenneth
Hver sin smak. Mens Hilde gjerne vil høre litt om alt, Katrine foreslår matprat og Hallvard helst bare vil lese sin egen blogg, har en kar ved navn Kenneth tryglet og bedt om mer rotteprat! Ja, de er tydeligvis noen sjarmerende djevler, de rottene. Så til deg, Kenneth, vil jeg gjerne få forsikre om at rottene har det bra.

Det spiselige papphuset som ble snekret sammen til dem før jul er dessuten fremdeles i bruk, og har vist seg å være et svært populært tilholdssted for de tre tøflene. Forøvrig er de like tilbakestående som før. Så da runder jeg av med denne rottehilsenen fra hhv. Finny, Peaches og Britney til deres yndlingsonkel Kenneth.

*Elgen var blå fordi det var skumring, og følgelig var alt blått.

Idiot / Krise

Ålreity, å kalle det krise er kanskje å ta i, men jeg føler meg lett tilbakestående akkurat nå. Warum? Jo, fordi jeg til min egen forferdelse oppdaget at jeg frem til nå kun har gitt registrerte Blogspot-brukere lov til å kommentere på bloggen min! Og det har selvfølgelig ikke vært meningen.

Nå har det seg nemlig slik for min del at jeg synes det er skikkelig fint om jeg har én leser. Har jeg fem lesere, er det som en våt drøm. Har jeg flere enn fem lesere, ja da..blir jeg egentlig bare litt redd. (Når den hemmelige statistikken tilsier at antallet lesere er flere enn fem, roer jeg meg selv ned ved å overbevise meg om at det kun skyldes at Hildebilde liker å lese hvert enkelt innlegg på hver eneste PC på Blinderns datasal.) Men likevel er det jo slik at det triveligste av alt er å få kommentarer, både aggressive og i enda større grad vennligsinnede. Og derfor tenker jeg nå på alle kommentarene jeg, på grunn av denne forferdelige kommentarnekt-tabben kan ha gått glipp av:

Er det én kommentar? To kommentarer? Hele tre? Eller kanskje null. Det siste ville jo på en måte vært det beste, men for selvbildets skyld foretrekker jeg å innbille meg at i alle fall én potensiell kommentar har gått tapt. Og smerten ved å ha begått en slik tabbe og ved å ha gått glipp av denne ene kommentaren, er antagelig nok til at dette blir atter en sørgelig lørdagskveld innpakket i tjukk dyne, krøllet sammen i fosterstilling og med både høyre og venstre tommel plassert godt inn i kjeften.

Jammen godt jeg kan spise piller og sjokolade. Så langt i desember har det blitt 2kg sjokolade. Det er da så lite.. Runder av klagesangen med eit vent bilete fra den gang det var "varmt", nemlig oktober. Klapp og klem til den som klarer å gjette hvor det er tatt:

Snakkas.

Erotiske minner fra tenåra

Nei, det skal ikke handle om den gang jeg så Total Bizar 2 hos Åsmund.

Derimot skal det handle om musikk, og musikk kan jo som kjent være riktig så erotisk. Mange av de beste minnene fra musikkens verden går tilbake til siste halvdel av 90-tallet, da jeg var forholdsvis ung og musikalsk eventyrlysten. Eventyrlysten er jeg vel tildels fortsatt, men den ekstatiske følelsen av å ha oppdaget noe virkelig fantastisk, noe nytt og emosjonelt gripende, den kommer stadig sjeldnere og blir vanskeligere å oppnå for hvert år som går, ettersom topplokket mettes av stadig flere inntrykk, og musikalske uttrykk går fra å være noe nytt til å i beste fall være nye kombinasjoner av noe gammelt.

Mye av de musikalske oppdagelsene ble gjort på egen hånd, da det var begrenset med hvor mange likesinnede som kunne hjelpe meg i retning musikalske åpenbaringer. Og i et par år var det særlig én uvurderlig kilde til utforskningen av ny musikk, en kilde jeg forsåvidt også flittig har benyttet meg av siden: All Music Guide.

Men det var ikke All Music Guide sin internettside som rocket, for dette var i de dager hvor internett fremdeles ikke var så altfor utbredt, og hvor det fremdeles kom store overskrifter i aviser dersom et bibliotek fikk slept inn en PC med internetttilkobling. I stedet kom frelsen via en CD, sendt til klassekamerat Jørn Arve, og CD-en var altså noe så fantastisk som et musikkleksikon. Fra All Music Guide. Med omtrent den samme lay-outen som nettstedet fremdeles har den dag i dag. Nå var det selvsagt begrenset hvor mye plass man hadde på en CD, så for det meste bestod CD-en av tekst og enkle bilder, og var slik sett en fantastisk samling artist-biografier og plateanmeldeser som - om jeg husker riktig - strakk seg frem til en gang i 1997. Likevel hadde de fått lurt inn drøye 100 små lydklipp, og ca 25 korte videosnutter

Ett av bandene som gjorde inntrykk var The Smashing Pumpkins. Med en brukbar anmeldelse av debutalbumet Gish (som i senere tid har blitt kraftig oppjustert på Allmusic.com), og gnistrende anmeldelser av både Siamese Dream og Mellon Collie and the Infinite Sadness, ble bandet omtalt på forlokkende vis. Enda bedre var det at de, som et av få band (det eneste?) var representert ved både et lydklipp og en videosnutt. Lydklippet var av "Today" (og var omtrent likt det lydklippet man hører på Siamese Dream-lenken over), og det ga mersmak. Også var det videosnutten da..

Videoklippet var hentet fra en tidlig liveopptreden, og kastet seeren rett inn i en fremføring av "Rhinoceros" fra debutalbumet. Ikke at den - den gang - langhårete frontfiguren og vokalisten Billy Corgan var spesielt erotisk der han i starten av klippet nynnet i vei "she knows, she knows", men snart hoppet kameraet over til noe helt annet. Det som åpenbarte seg var ansiktet til D'Arcy, bandets kvinnelige bassist - en vakker blondine som nå også trallet med til "she knows, she knows" mens hun rolig og taktfast vugget i takt til musikken. For en ung og hormonell sjel var hun ikke bare slående vakker, men også skremmende lett å forestille seg at hun vugget i takt til noe helt annet enn bare musikken, ja at hun kanskje til og med vugget i takt til en ung og hormonell sjel! Så i dette øyeblikket slo de seg plutselig sammen, den ekstatiske gleden ved å oppdage musikk og den ekstatiske gleden ved å være hormonell og erotisk orientert tenåring. Mer skulle neimen ikke til..

Følgene av dette var blant annet:

• At et drass av Smashing Pumpkins-plater ble kjøpt inn på klassetur i Polen, og alle førte til ekstase
• At jeg i flere år hadde et svært drømmende forhold til D'Arcy
• At jeg i enda flere år hadde et drømmende forhold til kvinnelige bassister

I dag har vel forholdet til både D'Arcy og kvinnelige bassister svunnet hen, men "Rhinoceros" er fortsatt en fantastisk låt, og da jeg lyttet til den i går tryllet den frem alle minnene beskrevet over. Og sannelig, sannelig klarte jeg ikke å finne klippet også. Den biten som var på CD-en går fra omtrent 2:58 til 3:20:





(Versjonen over er dog ikke like finfin som studioversjonen, som du kan nyte sånn ca her.)

Aighty, da har jeg rablet så langt og kjedelig at man skulle tro Hallvard har stått bak. Orsak til Hildebilde om hun synes det var for lite erotikk.